Smil.

Vi kunne ikke annet enn å lytte og smile.
Smile gjorde de også, de 4000 innbyggerne i den vesle Marokkanske kystbyen.
Det var ekte smil, smil som ville hjelpe, ta i mot og vise frem kulturen til to vestlige turister på opplevelsesjakt.

Og opplevelser fikk vi da også så det monnet. En av dem var å sitte akkurat her, akkurat nå, på denne vesle fortauskaféen sammen med to nye marokkanske venner.
Vi hadde kjøpt kjøtt sammen hos slakteren som ble grillet på kaféen ved siden av, mens vi ventet.
Vi hadde fått historier om landsbyen, om livet og om familien.
Vi hadde fått lære om islam og arabisk kultur fra sin beste side.
Vi hadde også fått USA – og vestligkritiske blikk, og nysgjerrige som vi var hadde vi stilt spørsmål.

De var våre nye venner og de var jo som oss, de var unge og velutdannede, de var blide og høflige og ikke minst villige til å dele. For en unik mulighet til å komme nærmere en forståelse for en fremmed religion og en kultur enn det vi hadde hatt før!
Vi spurte og de fortalte, vi snakket om åpenhet, dialog og respekt.
Jeg tror ikke det var jeg som brakte det på bane, men likevel kom de, ordene.
Frem fra øynene bak solbrillene og hettegenseren. Det var vel mens vi snakket om nettopp respekt.
«Det er bare ett folk jeg ikke kan respektere.»
«Hva?»
Undring i luften. Han kan da vel ikke mene..?
«Og det er jødene.»
Stillhet.

Noen forsiktige spørsmål seinere hadde vi fått et mer nyansert bilde, men likevel. Det var ikke det at de ville mislike dem akkurat. Det var sikkert fint at det foregikk dialog noen steder. Kanskje.
Men spurte man om deres personlige mening, da ble det vanskelig. For det jo stod der, i Boken, at jødene var et skittent folk. Det stod der! Og aldri har jeg sett en sånn ærefrykt som når Boken ble nevnt.
Ikke var det politisk motivert, ikke var det bare Israel det dreide seg om, det var jødene, som folk, som rase.
Det finnes forskjellige typer smil. Og akkurat da ble mitt et påklistret ett.

Sjelden har jeg sett eller hørt så mye politisk engasjement for en internasjonal situasjon i Norge som for Midtøstenkonflikten. Og det er jo ikke noe som er så positivt som at folk blir vekt opp fra dvalen. Likevel lukker jeg ofte øyne og ører når jeg havner oppi en diskusjon, på fest eller på Karl Johan. For det er så mye vi ikke vet, og så mye som stikker dypere enn vi noengang kan forstå. Det som förer til ekstremismen. På begge sider av konflikten.

Selvfølgelig er det lov til å mene. Men kanskje burde mange bruke mer energi på opplysning og forståelse, eller i det minste et forsøk på nettopp det, enn på å rope høyest mulig på en av partenes vegne.
Kanskje finnes det andre måter å støtte på også. Kanskje må innfallsvinkelen være en annen enn man tror. Og desverre er veien i en konflikt som denne sannsynligvis mye lengre og mer brokete enn man tror.

All ære til dem som arbeider, som ser og forsøker som best de kan å nærme seg den vanskelige kjernen, uten å rope. Jeg har ikke tenkt til å prøve meg som politisk blogger, på ingen måte. Jeg vet bare at jeg fikk meg en kraftig tankevekker, blant smilene en romjulsdag på en marokkansk fortauskafé.