Sensur.

I mange år har jeg vært ganske så flink til å skåne meg selv.

Jeg ser ikke skrekkfilmer, med mindre jeg skulle være utstyrt med ørepropper og en stor armkrok å gjemme seg i.
Jeg sier nei takk til sterke krigsscener eller skildringer av rå vold,
og det hender også stadig vekk at jeg lusker meg inn på kjøkkenet under påskekrimmen.
Jeg leser ikke bøker jeg vet ender trist eller forferdelig.
Jeg hører ikke Brahms når jeg er sentimental, og heller ikke "Susanna and the magical orchestra" når jeg har mine mørkeste øyeblikk.

Det er ikke det at jeg er redd for å ta en utfordring!
Så vidt jeg vet har ikke denne forskåningen smittet over til livet ellers -
der synes jeg derimot at jeg stadig hopper uti med hodet først.

Nei, det gjelder altså inntrykk gjennom medier, musikk og litteratur.
Det har seg nemlig sånn at jeg er ekstremt mottakelig for disse sanseinntrykkene -
og det er jeg smertelig klar over.
Jeg vet akkurat hvor høyt jeg skvetter og hvordan hjertet på et brøkdels sekund kan hoppe langt opp i halsen. Jeg vet hvordan alt knyter seg, hvordan marerittene trenger seg på, hvordan tårene spretter frem. Også sitter de der, alle de andre, så tøffe i trynet, uten å røre en mine...
"Det er jo bare film/bok/musikk!"
Jeg vet det, og derfor unngår jeg det, jeg orker rett og slett ikke, jeg vil heller le, smile, nyte det som er vakkert.

Kanskje er det fordi vi var en familie som bare hadde NRK og så Ivar Dyrhaug på lørdagskveldene. Kanskje er det fordi jeg leste alle bøkene i barneavdelingen på biblioteket før jeg gikk over på de voksne. Og kanskje er det fordi venninnene mine også likte romantiske komedier og "Backstreet Boys".
Jeg visste nok om dem, de uventede sanseinntrykkene -
men med all beskyttelsen rundt seg var det nok ikke så vanskelig å fortsette å beskytte seg selv mot dem.

Men etter som årene har gått, har det litt etter litt gått opp for meg...
Det er jo de gangene jeg blir tatt på senga at jeg faktisk får de største og virkeligste opplevelsene. De gangene jeg slenger meg med noen på kino uten å sjekke hva slags film det er først. De gangene jeg følger en anbefaling uten å vite hva det dreier seg om, eller får en bok i posten som jeg skal anmelde slik at jeg må lese ferdig uansett.
Det er jo overraskelsene, spontaniteten, redselen, sorgen og brutaliteten som gjør kunsten til kunst - i tillegg til gleden og skjønnheten som jeg setter så høyt.
Greit nok at man noen ganger ønsker seg enkel underholdning, men kunsten byr på et bredt spekter av sanseinntrykk, akkurat som livet gjør det. Og det er verdt å få med seg, selv om det koster noen lommetørkler og noen hopp i kinosetet.

Heretter har jeg altså tenkt til å slakke litt på denne selvsensuren min.
Noen som vil se en skrekkfilm med meg?