tenker høyt.

torsdag 13. november 2008

På stemmejakt.

Det finnes en del tips og uskrevne regler når det gjelder blogging, har jeg skjønt.
Som for eksempel at du bør ha en bloggroll på siden, at det bør være oversiktlig og lett og navigere på bloggen din, at innleggene ikke bør være for lange, at du helst bør oppdatere oftere enn en gang i året - og så videre og så videre.

Ett av disse tipsene er at du bør ha en bloggstemme. Din egen bloggstemme.
Og hva er så denne bloggstemmen? Jo, den er rett og slett de særtrekkene ved språket ditt og tematikken din som gjør at leserne husker deg og fatter interesse for bloggen din.
Er du politisk synser eller hverdagsfilosof, poet eller motefreak, hageentusiast eller selvutnevnt filmkritiker - ja, lag en blogg der du tar utgangspunkt i det. Hold deg til stemmen din og ikke alt mulig annet, og sakte, men sikkert får du kanskje en voksende leserskare som liker å høre den. Stemmen din, altså. Som liker å lese det du har på hjertet, som kanskje selv er opptatte av de samme tingene, som kommenterer og diskuterer og skriver oppfølgende blogginnlegg.

Da jeg begynte å blogge, tenkte jeg ikke på disse tingene i det hele tatt. Jeg ville bare holde venner og familie litt oppdaterte etter at jeg flyttet til utlandet, og valgte bloggmediet som kanal.
Men etterhvert fant jeg ut at jeg liker jo dette! Jeg liker å skrive, og jeg liker å lese det andre skriver. Og jeg må innrømme at jeg syns det er litt morsomt når bloggere jeg ikke kjenner fra før har vært inne og kommentert på bloggen min også. I tillegg ser jeg at det jeg skriver på bloggen på mange måter speiler livet mitt ellers.

Og det jeg etterhvert har funnet ut, er følgende: Jeg greier ikke å ha noen bloggstemme!
Både hodet mitt og bloggen min består av en rotete blanding av alt sammen - litt hverdagsfilosof, litt synser, litt poet, litt dagbokskriver, litt emosjonelt-ustabil-blogger, litt musikktenker, litt boknerd, og sånn fortsetter det. Både språket og innleggene påvirkes av hvordan jeg har det og hvor jeg er, i det øyeblikket jeg skriver. Og det at jeg akkurat nå er i en livssituasjon der jeg svirrer rundt uten så mange faste holdepunkter, gjør nok at bloggen også blir litt sånn, svirrende. Nettopp derfor er dette sannsynligvis ikke så veldig interessant lesning for andre enn dem som kjenner meg i virkeligheten.

Jeg har lurt litt på å gjøre bloggen anonym, for å kunne gi slipp på de begrensningene det gir å legge ut tekst under fullt navn på nettet, for å bli frierere. Men søren heller, når bloggen er en del av meg, får jeg være meg på bloggen også, enn så lenge. Så får dere heller tåle noen i overkant spontane utspill noen ganger - og samtidig vite at dere ikke får alt, heldigvis.

Jeg lurer på om jeg kommer til å finne den bloggstemmen noen gang. Og på hva det betyr hvis jeg finner den. Betyr det at jeg har funnet meg til rette et sted, med noe, med noen? Betyr det at klarheten har senket seg? At kaoset har opphørt? Jeg vet ikke, men kanskje vil bloggen gi svar når den tid kommer.

Inntil videre blir det bare meg.
Stemmeløs, men tankefull.

4 kommentarer:

Torapa sa...

Jeg liker det med blogger at det finnes ingen fasit og alle kan skrive slik det passer dem. Du skriver alltid så fint og stemningsfullt. Det syns jeg er din bloggstemme, selv om du skriver om forskjellige ting.

anemarthe sa...

Jeg synes du har en bloggstemme jeg! Men jeg kjenner deg jo i virkeligheten, så kanskje jeg er inhabil..?
Er i gang med o store boka forresten, men ikke kommet så langt. Bra så langt! :)

Cecilie Hoel sa...

Jeg bor i et land hvor menneskene tydeligvis har rett- alltid. Det er innmari slitsomt, for de er ikke enige seg imellom om hva som er rett, bare at de har rett. Ingebjørg, du har dessverre ikke rett i at du ikke har din egen bloggstemme. Hvis du vil kan du jo kjøre på i monogamitetens tegn og lage en dritkjedelig blogg som bare handler om f.eks sko eller undertøy, men jeg syns ikke det speiler deg. Bloggstemmen din er ordene du setter sammen i setningene dine, helt andre ord enn hva som faller ned i mitt hode når jeg skal konstruere en setning, og det er akkurat det, at din sammensetning av ord og dine tanker er din bloggstemme. Så det så! Se det, blir tysker av meg og til slutt.

..... sa...

Takk Cecilie! Men jeg tror ikke det blir tysker av deg, samme hvordan du vrir og vender på deg selv.