Lilla?

Når jeg hører mine egne ord og ser mine egne tanker for tiden,
skjønner jeg at jeg er inne i en slags prosess.
Kanskje er det femogtjueårskrisa (hvis den fins), kanskje er det høsten og regnet.
Kanskje er det at du ikke er her mer, og det er trist,
og at når noe sånt skjer, tvinges man til å stoppe opp,
til å møte seg selv der man er.

Hvem er jeg? Hva vil jeg?
Hvordan fungerer vi sammen, verden og jeg?

Jeg løper og løper, hver dag.
Jeg trener Kinesis og leser "I form".
Jeg tenker på pust og Aleksanderteknikk.
Jeg vurderer å kjøpe lysterapilampe og vekkerklokke med kunstig soloppgang.
Jeg leser om åpne hjerter og buddhistisk meditasjon.
Jeg lager middag med ferske grønnsaker.
Jeg smiler så mye som jeg klarer.
Jeg planlegger tur til Afrika i jula.
Jeg skriver, tenker, lytter, leser og tenker mer.

Bror humrer i skjegget og mumler noe om lilla damer med flagrende skjørt.
Men det føles godt å nærme seg verden og seg selv,
så får du kalle det hva du vil.