Å lære seg å være gretten.

Det var sommer, og jeg bestemte meg for å være positiv.

Det er noen år siden nå, og det var vel noe sånt som en erkjennelse, en oppvåkning, et sannhetsøyeblikk... Kall det hva du vil.
Hva det hele kom av, vet jeg ikke. Kanskje var det overgangen fra tenåringshjemmet og til en verden som åpnet seg, og som krevde at man fant sin selvstendige plass og rolle.

Det var sommer, jeg var på reise,
og jeg oppdaget at jeg er avhengig av å ha positive mennesker rundt meg. Jeg oppdaget at hvis flere mennesker hadde hatt en åpen og positiv holdning, ville verden blitt et bedre sted å være.

Og det første stedet man må begynne er som kjent alltid med seg selv - så jeg begynte.

Jeg ville være blid om morgenen og blid om kvelden.
Jeg ville være engasjerende å samarbeide med.
Jeg ville sprudle av god energi.
Jeg ville ikke være den som kom hjem fra jobb og snakket stygt om kjolen til sjefen bare for å ha noe å snakke om.
Jeg ville ikke irritere meg over småting som egentlig ikke er viktige.
Jeg ville være den som plystret blidt i køen på postkontoret -
for det går jo ikke noe fortere av å irritere seg blå og grønn over at den i kassa er på opplæring og alt tar lengre tid enn det pleier.
Jeg ville være den som så løsninger istedenfor floker, muligheter istedenfor begrensninger.
Jeg ville være den som var åpen for å lære og samtidig villig til å lære bort.
Jeg ville være den som alltid var åpen for nye bekjentskaper, til tross for at menneskene jeg møtte var vidt forskjellige fra meg selv.
Jeg ville ikke krangle, ikke lage konflikter, ikke kverrulere, ikke dømme, ikke surmule.
Jeg ville huske å gi komplimenter, huske å lytte, huske å legge merke til, huske å smile.

Alt dette ville jeg, den sommeren for noen år siden.

Jeg er glad for at jeg ville alt dette, for det har vært fine tanker å ha med seg.
Og jeg tror fortsatt at verden blir et bedre sted å være hvis mennesker er positive og åpne i forhold til hverandre og omgivelsene rundt seg.

Likevel lurer jeg på om det blir denne sommeren jeg kommer til å erkjenne at det faktisk finnes en balanse. At hvis det ikke finnes noen få sinte øyeblikk, så setter man heller ikke pris på alle de gode. At et vennskap faktisk kan vokse på en usaklig, morgengretten krangel som fører til latter etterpå. Og at hverdagen kanskje til og med kan sprites opp litt av en dæsj fandenivoldskhet.
For noen ganger kan det være på sin plass å si fra, og urettferdigheter bør ikke alltid møtes med et pent smil.

Kanskje blir det denne sommeren.
I mellomtiden prøver jeg å lære meg å være gretten når det trengs.
Noen tips?