()

Noen ganger, når jeg leser på bloggen min, tenker jeg at den er et typisk eksempel på hvordan mennesket kan være i perioder - kretsende rundt sin egen verden.
Selv om det er mye å tenke på og engasjere seg i der ute, hender det at man ikke ser stort lengre enn sin egen nesetipp. Det blir "jeg, jeg og jeg".

Sånn er det med bloggingen også, noen ganger føler man rett og slett ikke at man har noe å skrive om. Ingen tanker på noe annet plan enn det helt elementære "jeg"-planet. Selv om man gjerne vil være engasjert og dele noe som faktisk betyr noe, noe som kan sette i gang noen tankeprosesser rundt omkring, er det perioder der engasjementet ikke strekker seg stort lengre enn til sofaen og rødvinsglasset. Men heldigvis kommer det (forhåpentligvis) som regel tilbake igjen, både i livet og i bloggingen.
Jeg lurer på hvorfor det er sånn. Hvorfor gnisten noen ganger bare forsvinner, og hvilke knapper man kan trykke på for å få den til å gløde igjen.

I mellomtiden har jeg lyst til å komme med en oppfordring: kan ikke dere også fylle ut det som mangler i denne lille regla. Enten på mail eller i kommentarfeltet her.



For tiden

- er jeg for meg selv i en passe stillestående tysk by
- burde jeg være full av motivasjon til å øve, øve og øve enda mer
- får jeg høre at jeg ser ut som jeg skal i selskap fordi jeg går med perlekjede
- trenger jeg å minnes på hva som er meningen med alt ting
- unngår jeg å ringe noen
- plystrer jeg små ugjenkjennelige melodier
- hører jeg på Brahms
- synger jeg med Maria Mena
- leser jeg Amnestys tyske medlemsblad
- lengter jeg etter samtaler som ikke bare dreier seg om vær og vind
- ser jeg at verden er litt for firkantet
- ønsker jeg meg vår på ordentlig
- savner jeg god kribling i magen
- spiser jeg søte epler fra en tysk bondegård
- har jeg mest lyst på kos
- er jeg på nikk med resepsjonisten på Hochschule
- gleder jeg meg til besøk av Maja og Anny

- har jeg det fint nok



Del litt av deres "jeg"-verden for tiden også!