Underliggjøring på toget.

Det er mye å se på gjennom togvinduet.
Det er kanskje ikke like mye å se på inne i togkupéen,
men det er mye å høre på, lukte, drømme om og tenke på.

Jeg er i Belgia, og akkurat nå tenker jeg på hvor rart det er at stemningen kan forandre seg på en reise fra et land til et annet -
selv om man er inne på det samme toget.

Med Deutsche Bahn fra Hannover til Köln sov jeg.
Det var stille på toget, folk hadde funnet frem bok og lommeradio.
Ingen snakket med sidemannen.
Det var stille, og jeg sov.
Ut av vinduet kunne man se jorder, sletter, trær, flate landsbyer og eksosfylte industriområder susende forbi,
men jeg så det ikke, for jeg sov.

Med Deutsche Bahn fra Köln til Brüssel våknet jeg.
Det var et nytt språk på høyttaleren.
Det var fransk, og jeg våknet med et rykk...
Og rundt i kupéen hadde det begynt å synge.
Det var syngende fransk, latter og et ungt par med kart rett overfor meg.
Det var barnefamilier.
Det var menn med Armani og laptop, kanskje på vei til møte med EU-delegasjonen.
Og gjennom vinduet kunne jeg oppdage at belgiske hus er høyere og smalere enn tyske. At gatene er smalere. At slettene er mindre. At sola står høyere. At trærne er grønnere!

Med regionaltog fra Brüssel til landsbyen Liedekerke er jeg fortsatt våken,
og jeg sitter og hører på en ny og sterkere summing.
Det er flamsk, og det akkompagneres av sprettende ølkorker. Folk er på vei hjem fra kveldsjobb, akkurat som i Tyskland noen timer før.
Det er bare at disse har ikke bok og lommeradio med, og disse snakker med sidemannen. De drikker øl på toget, de prater, de summer.
De slenger kommentarer til meg med skeive glis.
Hva skal ei jente med så stor koffert her på et så lite tog?

Jeg er så fornøyd som man bare kan være på et tog inn i en ny verden,
og det slår meg at det er jo ikke sant at trærne er grønnere i Belgia.
Det er jo bare at stemningene forandrer seg, og plutselig legger man merke til trærne, fordi de er en del av en helt ny stemning,
fordi man har våknet.
Det blir en slags underliggjøring.

Jeg tror har sovet litt for mye i Tyskland i det siste.
Jeg har glemt å legge merke til, å tenke over, å lukte, å nyte, å se det som er verdt å se.
Jeg har vært lei.
Kanskje er det sånn det blir når man er for lenge på samme sted?

Det er viktig å holde seg våken.
Og det er fint å bli vekket av litt underliggjøring på toget.