at det første jeg så da jeg satte meg på flybussen fra Hamburg Flughafen,
var en vegg full med bilder av Wenche Myhre.
Jeg synes det er på sin plass å sitere Haruki Murakami (japansk forfatter):
Jeg er syvogtredve og sitter i et Boeing syv-fire-syv. Det enorme flyet dukker ned gjennom et tykt skylag, før det går inn for landing på flyplassen i Hamburg. Et kaldt novemberregn formørker landskapet på bakken og får alt der nede - de regnkledde flyplassarbeiderne, flaggene på toppen av de pregløse bygningene, reklameplakatene for BMW - til å minne om et dystert flamsk maleri.
"Ser man det," tenker jeg, "så er jeg i Tyskland igjen."
Innlegg
3 kommentarer:
Hahaha, fantastisk!
Er du ferdig med den boka eller? Er den ikke bra? Jeg leste akkurat Spetnikliefde (heter den på nederlandsk... Sputniklove på engelsk tror jeg) og den er litt samme som Norwegian Wood, men jeg er nesten enda mer fascinert. Nå leser jeg en bok som er yndlingsboka til hovedpersonen i Spoetnikliefde... Ser man det! Nye usynlige venner! Hurra :)
Haha, morsomt! Den er bra ja, er ikke ferdig med den enda, koser meg fortsatt. Syns det er en sånn bok som man ikke må sluke, men som man kan ha med seg i sekken og vite at man har muligheten til å stjele et bra øyeblikk når som helst. Hurra for Murakami :)
Legg inn en kommentar