Vær.

Når man begynner å blogge om været, kan det kanskje tyde på at man har for få spennende innslag i hverdagen..

Velvel. Jeg gjør det nå i alle fall. Til mitt eget forsvar skal det også sies at en av mine samboere her i Hannover er metereolog. Det gir sine begrensninger til smalltalk om været. Derfor er muligens værblogging min eneste utvei.

I dag morges våknet jeg nemlig til et strålende vårvær. Sola skinte, og mens jeg spaserte av gårde for å kjøpe en kopp kaffe oppdaget jeg at det har begynt å vokse krokus rundt trærne langs veien her. Fine, små krokus, på vei ut i full blomst.
Lufta var klar og himmelen var blid, og jeg var i grunnen ganske fornøyd med tilværelsen. For når det likevel ikke er ordentlig vinter med snø og kulde, kan det jo liksågodt bli vår, først som sist!

Og jeg begynte å glede meg.
Glede meg til en lang vår i Hannover, med fuglekvitter og idylliske skogsturer og lyse morgener.
Til 60 - og 70- tallsloppemarkedet i Linden i morgen formiddag, og jeg, smilende, nesten våken, tumlende rundt i sola med en kaffekopp i hånden, på jakt etter 70-talls-skatter. Til å dra ut på byen i kveld, til ei lys natt med barer fulle av Becks og sekt og dansegulv og små timer. Det er utrolig hvor lyst alt ser ut i solskinn.

Men så.
Plutselig, under den første øvingsøkta, forsvant sola bak en sky. Sånt skjer jo med jevne mellomrom, gjør det ikke, selv om våren har kommet og krokusene begynt å titte frem?
Men det ble helt stille. Foruroligende stille. Og sola befant seg ikke lenger bak en sky, men bak et skydekke, grått, eller nei, faktisk helt svart.
Og skydekket åpnet seg og ut kom alt jeg noen gang kunne forestilt meg av vind, snø, regn og hagl på en gang. Det kom, og den fine vårdagen var på et blunk forvandlet til noe som kunne minne om en haglstorm.

Og jeg som gledet meg sånn.

Byen i kveld? Loppemarked i morgen?

Det blir i såfall iført ullundertøy, regnponcho og gummistøvler.