HER ER JEG NÅ

For ganske nøyaktig tre uker siden var jeg i Torvbyen hjemme i Fredrikstad sammen med mamma og invisterte i en stor, svart Samsonite-koffert. Denne kofferten, hornet og jeg la så i vei på en 17 timer lang busstur nedover i Europa.
Jeg skal dette året studere ved Hochshule für Musik und Theater i Hannover. Jeg har gledet meg veldig til å kunne bruke masse tid på musikken. Til å være litt langt borte fra alt annet, være helt for meg selv med instrument og klare tanker.

Men likevel.
Nå når jeg først er her, har jeg mer lyst til å .... legge ut på oppdagelsesferd i Hannovers skoger, prøve ut alle de små bakeriene på de forkjellige gatehjørnene, gå på dansekurs, sitte på kjøkkenet og skravle på stotrende tysk med mine samboere, spise fersk ost og skinke fra markedshallen, gå på loppemarked langs elva, lese tyske aviser, henge opp bilder på de hvite veggene mine, sykle til bydeler jeg enda ikke har sett på min nye, lilla damesykkel med kurv .... enn til å øve og studere.
Hva skjedde med den myten om at man får så mye mer tid til overs når man flytter til et helt nytt sted? Fokus på studiet må man nok finne i seg selv, uansett hvor man er. Og det håper jeg at jeg gjør her i Hannover. Men i mellomtiden er det mye å oppdage...

Jeg liker byen. Den er akkurat passe stor. Den er så stor at den har U-bahn og S-bahn, IKEA, opera, symfoniorkestre, gågater, kjøpesentre, hurtigtogforbindelse til hele Europa, flere teatre og store, flotte bygninger. Men den er fortsatt så liten at man kan sykle - hvor som helst. Hjem, til skolen, til en bar eller til et slott. Det er flatt, og det er sykkelveier. I gatene er det mange små butikker, verksteder og bakerier, over alt, ikke bare i bestemte "sentrums"-områder eller i kjøpesentre. I Tyskland har nærbutikk-begrepet overlevd på en annen måte enn hjemme, og det er hyggelig, det!
Denne byen har også noe som ikke alle byer har - den har en stor skog som slynger seg rundt bykjernen, og den har en stor innsjø. Det skulle altså være mulighet for å bevege på seg, både til lands og til vanns.

Jeg håper at dette tyskeroppholdet kan utarte seg til noe fint. Men det første hinderet som må overvinnes er nok språket. Det er fint å føle at man ganske raskt kan konversere. Likevel er det ikke like gøy å sitte ved et bord når alle brister ut i latter, som følge av et ironisk poeng man overhodet ikke har fått med seg. Hæ??!!

Tankene flyr til dere der hjemme, en tidlig lørdagsnatt i Schwesternhausstrasse.