Jeg er glad jeg slipper å se verden gjennom dine øyne.
Så slitsomt det må være, at det river og gnisser og sliter og svir, hele tiden.
Så slitsomt det må være, å se alt på vranga.
Én etter en vender du deg mot dem, dine nærmeste.
Én etter en svikter de deg, skuffer de deg, utnytter de deg - slik du ser det.
Nå har jeg også blitt én av dem, og tilbake står du.
Jeg som trodde jeg var en av de få som fikk lov til å lyse opp rundt deg,
til å lette litt på skylaget, se deg som du var.
At jeg var en av de få som kunne være med på å vrenge dem igjen, øynene dine.
For det er ikke verden som er vrang, skjønner du. Det er øynene dine.
fredag 29. mai 2009
tirsdag 19. mai 2009
Du vet du er i feil land når..
..folk ser deg på gata og mumler
"Das ist doch verrückt!"
mens de himler med øynene.
De trodde vel det var GP-seieren vi feiret der vi marsjerte med flaggene våre.
Men senere på kvelden ble det riktig likevel.
På bordet hjemme hos de fine jentene var det laks, eggerøre, rømmegrøt, spekeskinke, brunost, sprudlevin, kransekake og Kvæfjordkake,
det var flagg på veggen og sløyfer på kjolene.
Rundt bordet satt vi og spiste til vi trillet alle sammen, vi var fra Norge,
men også fra Sverige, Tyskland, Taiwan, Australia, Polen, Japan, Estland, USA, Singapore, England og Spania.
Alle måtte se på vårværet i Oslo, kongevinking og korpsmusikk på nett-TV,
og selv om noen kanskje humret litt i skjegget mens andre gaulet nasjonalsanger av full hals,
delte vi den gode stemninga, alle sammen.
Hurra for 17. mai!
"Das ist doch verrückt!"
mens de himler med øynene.
De trodde vel det var GP-seieren vi feiret der vi marsjerte med flaggene våre.
Men senere på kvelden ble det riktig likevel.
På bordet hjemme hos de fine jentene var det laks, eggerøre, rømmegrøt, spekeskinke, brunost, sprudlevin, kransekake og Kvæfjordkake,
det var flagg på veggen og sløyfer på kjolene.
Rundt bordet satt vi og spiste til vi trillet alle sammen, vi var fra Norge,
men også fra Sverige, Tyskland, Taiwan, Australia, Polen, Japan, Estland, USA, Singapore, England og Spania.
Alle måtte se på vårværet i Oslo, kongevinking og korpsmusikk på nett-TV,
og selv om noen kanskje humret litt i skjegget mens andre gaulet nasjonalsanger av full hals,
delte vi den gode stemninga, alle sammen.
Hurra for 17. mai!
fredag 15. mai 2009
Vennskap.
Vi satt på den samme halvbrune, det gikk trått, og vi visste det, alle tre.
"Du, nå bestiller vi en Sambuca. Også tenner vi på."
Stillhet.
"Har du noen gang tenkt på at det ville vært morsomt å prøve å bygge et fly?"
Stillhet.
"Du.. Du vet at uansett hva som skjer, så har du venner rundt deg?"
Stillhet.
Så blei det Sambuca på en tirsdag. Igjen.
"Du, nå bestiller vi en Sambuca. Også tenner vi på."
Stillhet.
"Har du noen gang tenkt på at det ville vært morsomt å prøve å bygge et fly?"
Stillhet.
"Du.. Du vet at uansett hva som skjer, så har du venner rundt deg?"
Stillhet.
Så blei det Sambuca på en tirsdag. Igjen.
mandag 4. mai 2009
De.
De var 160 stykker, de hadde søkt om å demonstrere, men fått nei.
Men ryktene ulmet, muligens kom de til å demonstrere likevel - så byen rustet sakte, men sikkert opp til kamp.
Det ble tisket og hvisket.
Opprop og underskriftskampanjer ble laget.
Det ble hengt opp plakater på mangt et gatehjørne.
Det årlige 1.mai-arrangementet, med konsertscene og program for hele familien, ble utsatt til 2.mai.
For på 1. mai, da skulle byen stoppe nynazistene.
Og vi stilte opp, vi hadde kaffe og kamera, vi var vel en blanding av demonstranter og observatører, vi var jo her, så da måtte vi jo være der hvor det skjedde, det syntes vi i alle fall.
Men hvor skjedde det da, egentlig?
For joda, det var da nok av demonstranter i sentrum -
men dem det føltes som om det var flest av, var politiet. De hadde rustninger, gassmasker, skuddsikre vester og leggbeskyttere. De var romvesener hele gjengen, små, runde hoder i enorme, enda rundere kropper, bortsett fra dem som beveget seg til hest, selvfølgelig, dem som raget over alle de andre. De laget formasjoner, de sperret inne, de marsjerte, de hamret med hestehovene, de skremte.
Og det var 3000 av dem!
3000 politimenn-og kvinner, og (kanskje) 160 nynazister.
At de ønsker å vise sitt standpunkt overfor nynazistene, tyskerne, det kan jeg godt forstå. Og det er beundringsverdig, måten de gjør det på, hvordan de tar grepet.
Men likevel spør jeg meg om de fortjener all oppmerksomheten, disse få, disse utskuddene. Hva ville skjedd hvis engasjementet ble byttet ut med ignoranse? Hvis de fikk si det de måtte ha å si i offentligheten, og dermed fikk oppleve nettopp å ikke bli tatt seriøst?
Jeg vet ikke, jeg vet bare at jeg ikke så en eneste nynazist på fredag, jeg så bare en skokk politifolk.
Men de vil nok fortsatt være der, de vil fortsette å ulme i overflaten, og det vil nok fortsatt tiskes og hviskes.
Jeg mistenker bare at 3000 politifolk heller gir dem større enn mindre plass i samfunnsbildet.
Desverre.
(Antinazi-aktivist innesperret av politifolk - foto: Daniel W.K.)
Men ryktene ulmet, muligens kom de til å demonstrere likevel - så byen rustet sakte, men sikkert opp til kamp.
Det ble tisket og hvisket.
Opprop og underskriftskampanjer ble laget.
Det ble hengt opp plakater på mangt et gatehjørne.
Det årlige 1.mai-arrangementet, med konsertscene og program for hele familien, ble utsatt til 2.mai.
For på 1. mai, da skulle byen stoppe nynazistene.
Og vi stilte opp, vi hadde kaffe og kamera, vi var vel en blanding av demonstranter og observatører, vi var jo her, så da måtte vi jo være der hvor det skjedde, det syntes vi i alle fall.
Men hvor skjedde det da, egentlig?
For joda, det var da nok av demonstranter i sentrum -
men dem det føltes som om det var flest av, var politiet. De hadde rustninger, gassmasker, skuddsikre vester og leggbeskyttere. De var romvesener hele gjengen, små, runde hoder i enorme, enda rundere kropper, bortsett fra dem som beveget seg til hest, selvfølgelig, dem som raget over alle de andre. De laget formasjoner, de sperret inne, de marsjerte, de hamret med hestehovene, de skremte.
Og det var 3000 av dem!
3000 politimenn-og kvinner, og (kanskje) 160 nynazister.
At de ønsker å vise sitt standpunkt overfor nynazistene, tyskerne, det kan jeg godt forstå. Og det er beundringsverdig, måten de gjør det på, hvordan de tar grepet.
Men likevel spør jeg meg om de fortjener all oppmerksomheten, disse få, disse utskuddene. Hva ville skjedd hvis engasjementet ble byttet ut med ignoranse? Hvis de fikk si det de måtte ha å si i offentligheten, og dermed fikk oppleve nettopp å ikke bli tatt seriøst?
Jeg vet ikke, jeg vet bare at jeg ikke så en eneste nynazist på fredag, jeg så bare en skokk politifolk.
Men de vil nok fortsatt være der, de vil fortsette å ulme i overflaten, og det vil nok fortsatt tiskes og hviskes.
Jeg mistenker bare at 3000 politifolk heller gir dem større enn mindre plass i samfunnsbildet.
Desverre.
(Antinazi-aktivist innesperret av politifolk - foto: Daniel W.K.)
tirsdag 21. april 2009
Takk.
Du er en av de få som alltid setter andre foran deg selv.
Og du gjør det i det stille, det er ikke sånn at du fremstår som noen helgen av den grunn.
Det er nettopp derfor det er så ekte.
For joda, du irriterer deg også, du blir både sint og oppgitt -
spesielt av alle dem som lar egoismen styre alt de gjør.
Men du tar det likevel med humor, og blikket ditt er mildt. Du vet at de ikke mener, at de bare ikke vet bedre.
Jeg husker at jeg noen ganger møtte blikket ditt, og at vi smilte til hverandre, midt i alt levenet som foregikk rundt oss.
Du så at jeg også så, og den følelsen kommer jeg til å fortsette å gjemme på, der hvor jeg gjemmer på deg, for jeg vil gjemme, jeg vil huske og jeg vil lære mer av deg, her hvor jeg er nå.
Du møter verden med et pust av godhet, og de aller fleste ser det ikke.
Men jeg ser, og selv om vi ikke er så nærme hverandre, har du satt spor i meg.
Og du gjør det i det stille, det er ikke sånn at du fremstår som noen helgen av den grunn.
Det er nettopp derfor det er så ekte.
For joda, du irriterer deg også, du blir både sint og oppgitt -
spesielt av alle dem som lar egoismen styre alt de gjør.
Men du tar det likevel med humor, og blikket ditt er mildt. Du vet at de ikke mener, at de bare ikke vet bedre.
Jeg husker at jeg noen ganger møtte blikket ditt, og at vi smilte til hverandre, midt i alt levenet som foregikk rundt oss.
Du så at jeg også så, og den følelsen kommer jeg til å fortsette å gjemme på, der hvor jeg gjemmer på deg, for jeg vil gjemme, jeg vil huske og jeg vil lære mer av deg, her hvor jeg er nå.
Du møter verden med et pust av godhet, og de aller fleste ser det ikke.
Men jeg ser, og selv om vi ikke er så nærme hverandre, har du satt spor i meg.
lørdag 18. april 2009
Om motløshet og muligheter.
For tiden vikarierer jeg litt i et lite, tysk teaterorkester.
Det befinner seg i Hildesheim - en ganske så idyllisk, liten by i nærheten av Hannover.
Men der stopper også idyllen...
Joda, jeg var på forhånd fullstendig klar over at det ikke var Berlinfilharmonien jeg skulle til.
Men likevel har jeg, i alle fall med de erfaringene jeg har med meg både fra Norge og Tyskland, noen grunnleggende forventninger til hvordan det er å spille i orkester.
Forventninger som jeg tidligere egentlig ikke har reflektert rundt, fordi de har vært å anse som selvfølgeligheter -
noe jeg nå smertelig har fått erfare at de ikke er.
Som at man gjør en innsats for at resultatet skal bli best mulig.
Som at man i alle fall har et snev av konsentrasjon mens man jobber.
Som at man lytter til dem rundt seg, og i det minste spiller sånn noenlunde på rett sted til rett tid.
Som at man er høflig mot kollegene sine.
Som at man yter noe selv, og ikke bare skylder på at alle de rundt en er "udugelige".
Som at man har et blikk på dirigenten, og ikke demonstrativt plasserer seg der hvor man selv synes han burde slått.
Som at man tar i mot beskjeder fra dirigenten uten å svare med skjellsord.
Som at man hilser hyggelig på vikarene - de som kommer inn utenfra og aner fred og ingen fare.
Men er musikerne dårlige? Neida, ikke nødvendigvis.
Det er bare at motløsheten har tatt over, den har satt seg fast i orkestergravens vegger -
og den må bort, den må skiftes ut med frisk luft.
At arbeidstakere går lei jobben sin er jo ikke noe nytt, innenfor noe yrke. Men som musiker mener jeg at ansvaret for å snu en slik trend er større enn hos de fleste andre, fordi en slik utvikling undergraver musikkens verdi som kunstform, og gjør det umulig å kjempe for å bevare stillingene våre.
For det må jo være mulig?! Hvis alle dere gjør deres beste, hvis dere åpner øyne og ører og lar dere inspirere av musikken istedenfor av antallet sigaretter dere rekker å røyke i pausen? Hvis dere misliker dirigenten så sterkt, så kan dere vel finne en ny? Hvis hver og en forbereder seg, drar sin del av lasset som skal dras, så må da lasset bli lettere til slutt?
Så kunne kanskje jobben deres ha dreid seg om å formidle musikk igjen, og ikke om å lete etter overlevelsesmekanismer.
Det befinner seg i Hildesheim - en ganske så idyllisk, liten by i nærheten av Hannover.
Men der stopper også idyllen...
Joda, jeg var på forhånd fullstendig klar over at det ikke var Berlinfilharmonien jeg skulle til.
Men likevel har jeg, i alle fall med de erfaringene jeg har med meg både fra Norge og Tyskland, noen grunnleggende forventninger til hvordan det er å spille i orkester.
Forventninger som jeg tidligere egentlig ikke har reflektert rundt, fordi de har vært å anse som selvfølgeligheter -
noe jeg nå smertelig har fått erfare at de ikke er.
Som at man gjør en innsats for at resultatet skal bli best mulig.
Som at man i alle fall har et snev av konsentrasjon mens man jobber.
Som at man lytter til dem rundt seg, og i det minste spiller sånn noenlunde på rett sted til rett tid.
Som at man er høflig mot kollegene sine.
Som at man yter noe selv, og ikke bare skylder på at alle de rundt en er "udugelige".
Som at man har et blikk på dirigenten, og ikke demonstrativt plasserer seg der hvor man selv synes han burde slått.
Som at man tar i mot beskjeder fra dirigenten uten å svare med skjellsord.
Som at man hilser hyggelig på vikarene - de som kommer inn utenfra og aner fred og ingen fare.
Men er musikerne dårlige? Neida, ikke nødvendigvis.
Det er bare at motløsheten har tatt over, den har satt seg fast i orkestergravens vegger -
og den må bort, den må skiftes ut med frisk luft.
At arbeidstakere går lei jobben sin er jo ikke noe nytt, innenfor noe yrke. Men som musiker mener jeg at ansvaret for å snu en slik trend er større enn hos de fleste andre, fordi en slik utvikling undergraver musikkens verdi som kunstform, og gjør det umulig å kjempe for å bevare stillingene våre.
For det må jo være mulig?! Hvis alle dere gjør deres beste, hvis dere åpner øyne og ører og lar dere inspirere av musikken istedenfor av antallet sigaretter dere rekker å røyke i pausen? Hvis dere misliker dirigenten så sterkt, så kan dere vel finne en ny? Hvis hver og en forbereder seg, drar sin del av lasset som skal dras, så må da lasset bli lettere til slutt?
Så kunne kanskje jobben deres ha dreid seg om å formidle musikk igjen, og ikke om å lete etter overlevelsesmekanismer.
onsdag 8. april 2009
Påske.
Den lokker og lokker, Berlin, og plutselig er jeg her igjen.
Det lyder kanskje klisjéaktig, men den kan faktisk ikke beskrives -
følelsen av å sitte langs kanalen i Kreuzberg, jeg har singlet og pilotbriller, rundt har folk samlet seg med gitarer og øl og hjemmesnekrede sigaretter, noen synger og noen sjonglerer, noen bare prater og åpner opp for det som akkurat denne kvelden kan bringe.
Jeg skjønner meg ikke på denne byen, eller jo, jeg skjønner jo at det ulmer og syder, og at det virker som om de som flytter hit bare blir her, ikke trenger de å gjøre noe annet heller, når jeg spør folk hva de gjør for noe, svarer de bare at de bor i Berlin, at det i grunnen er en fulltidsjobb i seg selv, å bo i Berlin.
Tenk at det kan være så varmt i april, tenk at verden kan være så liten, jeg sitter på pizzeriaet ved kanalen og legger merke til at Erlend Øye har skrevet på veggen ved bordet mitt, "Erlend Øye 2002-2006, 120 margarita´s", han var glad i margarita, Erlend Øye, margarita og sober popmusikk.
Jeg står på broa og snakker med en tysker jeg traff for fem minutter siden, han driver et lite designbyrå i Kreuzberg, og plutselig kommer det frem at han har vært i Fredrikstad flere ganger, og Bergen, og mange av kundene hans er nordmenn, for de betaler, han har laget program til Ny Musikk og Ultima og Henie-Onstad-senteret, jeg tenker at verden er mindre enn man noensinne skulle tro, men likevel er jeg ikke overrasket, for jeg er i Berlin.
Gradestokken viser tjueto grader, jeg sitter på den eneste utekaféen på Schönefeldt, jeg kan ikke helt skjønne at jeg snart skal gå inn i et fly og gå ut igjen en time etterpå, også kommer sola og varmen til å være byttet ut med snø. At jeg skal sitte i en påskehytte foran en peis og lese krim og kaste snøball, mens Berlin fortsatt bobler av sommervarme.
Men sånn er det, det er sånn, og egentlig er det perfekt, hadde det bare ikke vært for at jeg skjønte litt for sent at de ikke har påskeferie i Tyskland, sånn at hornet og jeg må være inne mens de andre går på ski, selv om vi også gjerne skulle vært med.
Men sånn er det, det er sånn, og påske blir det likevel, for dere også, håper jeg.
At den blir god håper jeg også!
Det lyder kanskje klisjéaktig, men den kan faktisk ikke beskrives -
følelsen av å sitte langs kanalen i Kreuzberg, jeg har singlet og pilotbriller, rundt har folk samlet seg med gitarer og øl og hjemmesnekrede sigaretter, noen synger og noen sjonglerer, noen bare prater og åpner opp for det som akkurat denne kvelden kan bringe.
Jeg skjønner meg ikke på denne byen, eller jo, jeg skjønner jo at det ulmer og syder, og at det virker som om de som flytter hit bare blir her, ikke trenger de å gjøre noe annet heller, når jeg spør folk hva de gjør for noe, svarer de bare at de bor i Berlin, at det i grunnen er en fulltidsjobb i seg selv, å bo i Berlin.
Tenk at det kan være så varmt i april, tenk at verden kan være så liten, jeg sitter på pizzeriaet ved kanalen og legger merke til at Erlend Øye har skrevet på veggen ved bordet mitt, "Erlend Øye 2002-2006, 120 margarita´s", han var glad i margarita, Erlend Øye, margarita og sober popmusikk.
Jeg står på broa og snakker med en tysker jeg traff for fem minutter siden, han driver et lite designbyrå i Kreuzberg, og plutselig kommer det frem at han har vært i Fredrikstad flere ganger, og Bergen, og mange av kundene hans er nordmenn, for de betaler, han har laget program til Ny Musikk og Ultima og Henie-Onstad-senteret, jeg tenker at verden er mindre enn man noensinne skulle tro, men likevel er jeg ikke overrasket, for jeg er i Berlin.
Gradestokken viser tjueto grader, jeg sitter på den eneste utekaféen på Schönefeldt, jeg kan ikke helt skjønne at jeg snart skal gå inn i et fly og gå ut igjen en time etterpå, også kommer sola og varmen til å være byttet ut med snø. At jeg skal sitte i en påskehytte foran en peis og lese krim og kaste snøball, mens Berlin fortsatt bobler av sommervarme.
Men sånn er det, det er sånn, og egentlig er det perfekt, hadde det bare ikke vært for at jeg skjønte litt for sent at de ikke har påskeferie i Tyskland, sånn at hornet og jeg må være inne mens de andre går på ski, selv om vi også gjerne skulle vært med.
Men sånn er det, det er sånn, og påske blir det likevel, for dere også, håper jeg.
At den blir god håper jeg også!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
