Tid og tilfeldigheter.

Du lærte meg å synge om bakkar og berg og gamle fjell i syningom.
Du hadde tålmodige øyne og trygge hender.
Du tok meg med ut i skogen og vi spikket seljefløyte,
du lærte broren min å bygge hus med bare hendene.

Vi spilte blokkfløyte, vi leste og vi regnet.
Du var en av de lærerne som hadde levd et langt liv,
og stødig delte du erfaringer med oss små.

Det hadde vel gått ti år siden jeg så deg sist,
men tenkte jeg noen gang på barneskolen, tenkte jeg på deg.

Ti år - og så har jeg de siste tre dagene møtt deg tre ganger.
Tilfeldig.

Noen ganger kan man ikke gjøre annet med tilfeldighetene enn å le godt og lenge og la minnene få løpe løpsk et øyeblikk eller to.
Det er fint med sånne tilfeldigheter.
Og det er fint å se at du fortsatt er den samme,
at noe fortsatt er det samme som da jeg satt midt i klasserommet med håret i hestehale og hånda i været.