Onsdag.

Når dagen starter med krøll i busselskapet og en halvtimes venting i hutrende kulde og øsende regn på en gang, er meldingen om at dirigenten er syk i dag og prøven avlyst noe bittersøt.

Men plutselig hadde man en hel dag til å øve i fred og ro, repetere tyske preposisjoner, drikke bøttevis med kaffe og snakke med strikkende fløytejenter.

Og så, når dagen gikk mot slutten, var vi der - en liten forsamling pustende mennesker i ring. Strekk og bøy og lukk øynene.

Forrige gang tenkte jeg på at klientellet på Qigong-timene ikke ligner på de andre som trener på treningssenteret. Folk går i sokkelesten og lager lyd når de puster, og instruktøren er ei dame på nærmere femti med langt hår og flagrende gevanter. Da jeg anklaget meg selv for å være lilla her forleden, hadde jeg ikke tatt med henne i betraktningen, for å si det sånn...

Og i dag fikk jeg det bekreftet, da hun ba meg med på en øl etter timen.
"For vi kan jo ikke bare drikke gulrotsaft heller".

Så endte onsdagen på irsk pub med ei flagrende Qigong-dame og en pustende mann.