Vuggen.

Ofte opplever jeg at livet beveger seg som en sånn gammeldags vugge.
Den vugger fra den ene siden til den andre, i god fart, den holder balansen og tipper ikke -
men det er bare så vidt.

Jeg er enten skrubbsulten
eller stappmett.
Jeg er enten full av "løpe-øve-danse-lese-smile"-energi
eller "sofa-vin-sjokolade-pysjamas-slapp"-latskap.
Jeg føler meg enten sterk og intelligent
eller stereotypisk dum og blond.
Jeg vil enten flytte fjell
eller gjøre absolutt ingenting.
Jeg vil enten klare meg helt på egenhånd
eller bli båret på en sterk rygg.
Jeg er enten i følelsesmessig eksil
eller stormforelsket.
Jeg har enten klarhet i tankene
eller bare kaos.
Jeg vil enten bare være hjemme
eller reise så langt bort som overhodet mulig.
Jeg er enten motivert
eller umotivert.

Jeg vugger frem og tilbake, fra enten til eller, og jeg stanser sjelden i midten.

Noen ganger skulle jeg ønske vuggen kunne roe ned tempoet. Stå i ro.
Kanskje kunne det kommet et lite dytt i ny og ne, kanskje litt lun knirking.
Men ikke noe mer.