Spill og vær glad.

En av forskjellene på å studere musikk i Oslo og her i Hannover, er at veien fra øvingsrommet til publikum er kortere.
Hva mener jeg så med dette utsagnet?
Jo, konserter og publikum har vi i Oslo også, det er ikke det det står på.
Men slik jeg er vant til i Oslo, fungerer prosessen fra øving til fremrørelse slik:
1) Musikken øves inn, enten det er solostykker på instrumentet eller sammen med andre i et ensemble.
2) Man får undervisning og innspill fra lærer, og øver enda mer.
3) Vips, så er stykket (forhåpentligvis) klart for konsert.

Fase 1) og 2) har man stort sett for seg selv, med unntak av timer med læreren og kanskje noen medstudenter en gang i blant.

Her i Hannover er det derimot andre boller. Her har man, mer eller mindre frivillig, tilhørere fra dag én...

Dette har både praktiske og kulturelle årsaker.

"Hochschule für Musik und Theater" har nærmere 1000 studenter, og X antall øvingsrom. Det vil si at sjansen for å få et rom helt for seg selv ikke nødvendigvis er så stor selv om man skulle være verdens ivrigste morgenfugl.
Det øves i gangen og i trappa.
Og skulle man først være så heldig å få et eget rom, er isolasjonen så dårlig at man hører hver minste lille detalj som foregår på rommet ved siden av.
Tar man opp instrumentet og spiller, må man rett og slett regne med å bli hørt.

På timene vi har med lærer og pianist, er det også alltid tilhørere. Og selv om man føler at man ikke har øvd nok, blir man som regel kastet ut i det. Kanskje sitter man og aner fred og ingen fare og hører på at en annen student har spilletime, også snur plutselig læreren seg og sier: "Ingebjörg! Nu kann DU spela Strauss för oss."
Og da må man opp og spille Strauss. Samme om man "ikke har varmet opp" eller "må på do" eller ".. ikke har øvd på den på flere uker!".

Man må være klar til å ta opp instrumentet og spille - når som helst, hvor som helst, og jeg kjenner at jeg vokser på det. Forholdet til musikken og instrumentet og ikke minst til publikum blir mer dagligdags og mindre høytidelig.

Den siste tiden har det vært hett i Hannover, og spesielt inne på de små øvingsrommene. Ikke har jeg vært så flink til å stå opp tidlig om morgenen for å få et øvingsrom heller.
Så jeg har øvd på en parkeringsplass i bilgarasjen.
Der er det deilig og svalt, og litt bensinlukt får man bære over med.
Rundt meg surrer biler som starter, parkerer og kjører sin vei, vifter som suser, mennesker som snakker, tubabrøl og Davids trombonekonsert.

Så hører du horntoner av Mozart når du parkerer bilen din -
da vet du hvem det er.